Jeg er fortsatt ikke helt sikker på det der vannet. Det er morsomt og fange pinner, de flyter jo tilbake til meg etter at de har landet i vannet. Noen ganger flyter de vekk fra meg, og da kan de ha det så godt.

Jeg lurer litt på hvor alle steinene som blir kastet blir av, har forsøkt å snuse meg frem til de, men det er ikke så lett det er jo så mange av de.
Det er greit så lenge jeg har fast grunn under føttene, men jeg har ikke tatt sjansene på å gå lengre ut enn det, vet jo ikke helt hva som skjer da.

Det blir påstått at jeg da kan svømme, men jeg er ikke sikker. Dersom mamma’n og pappa’n min hadde vært litt tøffere så hadde de jo blitt med meg uti og vist meg det der. De er tydeligvis ikke så veldig interessert i de pinnene og steinene.. De påstår det er for kaldt, men jeg tror ikke noe på dem. Det er jo deilig!

Da vi var på Minnesund hos Marianne og Glenn så ble jeg så ivrig at jeg dukket under med hele hodet, det var ikke meningen og det var veldig skummelt. Jeg ble litt redd, men Glenn er en tøffing, han vasset uti sammen med meg og hentet igjen en tøff pinne (han kastet den etter min mening alt for langt ut). For å vise at jeg ikke var pinglete, så gikk jeg etter han, et stykke… Så stod jeg der og ventet på han, han hadde jo mye lengre ben enn meg og kunne derfor gå mye lengre ut.