Tusen takk

Dette er en av de tyngste dagene vi har hatt. Det er nesten surrealistisk. I dag, 18.07.2012 sovnet Neogullet vårt for siste gang, liggende i mellom Øyvind og meg. Det siste han hørte var våre triste stemmer, fortelle hvor glade vi var i han, hvor fin han var og han fikk høre nattasanger. Neo har gitt oss ufattelig mye glede, han har gitt oss utfordringer både store og små, men han har og vært så mye mye mer.  Mest av alt føler jeg at jeg (og vi) sitter igjen med en følelse av enorm glede ved å tenke på Neo. Den myke, litt tørre snuten som hilser på oss. Den viltre bjeffingen ved at noen kommer inn døra eller ringer på. Det er ufattelig at det vil være stille neste gang det ringer på her. Hvor slitsomt det enn var til tider, så var det en del av Neo som vi var så glad i.  Nå får maten vi ikke har ryddet inn stå i fred på benken, det er ingen som har glede av å ta den. Det er heller ingen som kommer og dytter det gyldne hodet sitt inn i oppvaskmaskina for å snike til seg noen matrester. Og ikke er det noen som sniker seg opp i sofaen heller… Altså, det er ganske stille og tomt her, selv om vi er fire stykker hjemme.

Neo passer på en syk Amelia...

Kjære Neo, jeg vet jeg til tider har irritert meg over riper i parketten og  trappa, og hundehår både her og der. I dag tenker jeg at dette er bare ting, og akkurat nå tenker jeg at minnene etter dine glade runder etter baller og ned trappa for å se hvem som kom, opp trappa for å stå i vinduet og se etter de som reiste hjem alltid skal få være her. Og det at jeg aldri mer skal støvsuge hundehårene dine, det gjør meg så ufattelig vondt.  For alt dette er bare bagateller sammenlignet med alt du faktisk ga tilbake. Du varmet føtter, du lekte, du trøstet og viktigst av alt du var deg. Du har lært oss masse Neo og jeg håper at det å være Neo var også var bra, i alle fall meste parten av tiden.

Neo er med Amelia og Christine leker de er på telttur...

Du var en skattet og kjær del av vår familie Neo. Du var snill med jentene, tålmodig og ivrig. Tusen takk. I morgen ville du blitt 7 år. Vanligvis ville vi feiret det med litt ekstra kasting av ball, et tyggebein ekstra og kanskje en ekstra vri på turen…

Som vi snakket om før i dag Neo, høyt elsket – dypt savnet!

Neo koser seg med en av ballene fra trampolina

28 tanker om “Tusen takk”

  1. Så veldig trist å lese, Silje! Her triller tårene… Vi sender mange varme tanker og klemmer

  2. Så trist da Silje. Husker dere kom hit med den lille klumpen av en valp. Hva skjedde da, han var da ikke så gammel??

  3. Det var veldig trist å lese Silje:(( vet alt om hvor mye en hund gir av glede..Tårene renner hos meg også… De firbeinte vennene blir et familiemedlem og vi vil jo aldri miste de…:(( kondolerer så masse ,og håper sorgen leges fort men at minnene om Neo alltid er med dere:) klem fra Hege Linn

  4. Tårenen renner og jeg føler så inderlig med dere…! Beste Neo gutten… Jeg skjønner så godt hva du snakker om & sender dere mange gode tanker!

  5. Ingen til å ligge under kjøkkenbordet i lunsjen og holde vakt i tilfelle det skulle ramle ned en smule.
    Ingen til å ligge under skrivepulten med snuten oppå fotbladet mitt.
    Ingen til å foreslå en luftetur.
    Det er bare grusomt.

    1. Ingen til å snurre stolen et par runder.
      Ingen som sleiker av fuktighetskrem fra leggene.
      Ingen Neo til bare å være Neo, det er kjempetrist, grusomt og veldig uvirkelig. Men vi har fantastisk mange gode minner!!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *