En uvirkelig helg…

Vi reiste på hytta fredag. Før vi kom oss av gårde var det noen nødvendige ting vi måtte gjøre, så vi kom oss ikke av gårde før utpå ettermiddagen. Sånn ca ti på fire bryter p4 igjennom regnværet et sted mellom Biri og Lillehammer. Det er en ekstra nyhetssending om at det har skjedd noe i Oslo. Det tar ikke lang tid før vi suller oss inn på vg i bilen, takk til smarttelefonen min! VG har ingen informasjon, så det blir ringt og hørt om noen har på nyhetskanalen. Og jada, her får vi napp. Ingen vet likevel hva som har skjedd og det hele er litt surrealistisk. Klokka fire snakker jeg med mamma i telefonen og vi legger på for å få med nyhetene. Det er så rart å tenke på at dette skjedde så nært som fredag. Utover fredags ettermiddagen og kvelden kommer den ene uvirkelige nyheten etter den andre. Det heler topper seg liksom litt da Øyvind lørdags morgen kan informere om at det er helt ville tilstander, jeg kommer ikke til å tro det sier han. Og han har så rett. Jeg kan ikke fatte, jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå at dette kan være sant. Men det er sant. Tv2 sender uten reklame hele helgen, det er den ene grufulle nyheten etter den andre. Vi surfer mellom vantro, sjokk og en ufattelig tristhet. Kontrastene blir vanvittige i det vi setter på barnetv. For nyhtene denne helgen har absolutt ikke vært barnetv, det kan knapt nok kalles voksen tv.

Vi har lest aviser på nett, blogger med ufattelige historier fra overlevende og hørt de mest grufulle historier. Noen ganger føler jeg at jeg må lese og få med meg alt. For jeg føler det er så urettferdig at jeg kan velge når det er nok av grusomme detaljer. Jeg kan velge å ta en pause i strømmen av utenkelige senario. Jeg forsøker å forstå, men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke forstå at dette har hendt.

Vi deltok i dag på Rose og Fakkeltog i byen her. Og det var mektig! Estimert antall deltakere var 9000, ganske sterkt i en liten by som vår. Det var mange sterke inntrykk. Jeg hørte noen ganske unge mennesker snakke sammen før vi startet å gå. Hun ene fortalte at hun gråt, selv om hun ikke kjente noen og da svarte kameraten at han hadde det ikke med å gråte, men da han stod opp natt til lørdag fordi han ikke fikk sove og fikk se antall drepte da gråt han. Og jeg skjønner det så godt.

Statsministerens ansikt gjenspeiler et helt folks følelser...

Jeg håper så inderlig det går bra med alle de overlevende etter denne ufattelige tragedien som har rammet landet vårt. At de på sikt vil fungere normalt igjen, eller så normalt det lar seg gjøre. Dette vi ta tid å bearbeide, men jeg håper og tror vi andre kan være til støtte for de som trenger det. Overlevende, etterlatte, pårørende, hjelpemannskap og alle oss andre vantro medborgere. Jeg skulle ønske jeg kunne gi hver og en av dere en stor bamseklem. Jeg skulle også ønske jeg kunne trykke ctr+Z og delete i virkeligeheten. Desverre kan man ikke det.

En tanke om “En uvirkelig helg…”

  1. Det er tunge dager for Norge som nasjon og vi kan ikke annet enn å være der for hverandre. Enten vi kjenner overlevende eller minnes og savner drepte.

    Bjørnson sa «Det er med menneskene som med stjernene; det finnes selvlysende legemer som gir kraft og sol til andre.» Og det er slik vi må leve fremover, for Norge skal bli det Norge vi kjenner igjen, og hverdagen må etter hvert komme.

    Ofrene på Utøya og i Oslo skal ikke bare hedres med et minutts stillhet, men et liv i kamp for et varmt og inkluderende samfunn.

Legg igjen en kommentar til Anne Lise Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *